Fortsatt fondsforvirring fra Høyre

Til statsbudsjettet for 2012 ble avkastingen fra forskningsfondet gjort om til ordinære bevilgninger over statsbudsjettet. Pengene gikk til det samme som før, men direkte over statsbudsjettet. To nye poster ble opprettet - for infrastruktur og sektorovergripende forskningstiltak - for å ivareta det som ikke hadde noen naturlig plass i eksisterende budsjett. Det var to grunner til at denne endringen ble gjennomført:

1. Siden avkastingen kommer fra et fond, er summen konstant. Det betyr at inflasjonen gjør pengene mindre verdt for hvert år - og fører til såkalt realnedgang. Med en samlet avkasting på nesten 4 milliarder kroner var dette etter hvert et stort problem for forskningsbevilgningene.
2. Fordi forskningsfondet var, nettopp, et fond, er avkastingen avhengig av renta når innskuddet blir gjort. Etter ti år fikk eksisterende innskudd ny rente. Når renta går opp sammenliknet med ti år tilbake er ikke det noe stort problem, men andre veien blir det bevilgningsnedgang for forskningen.

Ved å gjøre avkastingen om til ordinære bevilgninger er begge disse problemene løst. Det kan sies mye annet om fondskonstruksjonen og fondets effekt, men det skal jeg la ligge denne gangen.

Høyre vil ha nytt forskningsfond
I sitt nye forskningsprogram foreslår Høyre å gjeninnføre et forskningsfond. De gjentar forslaget opposisjonen fremmet da avkastingen ble gjort om for snart to år siden. Det heter i programmet:

"en ny type fondskonstruksjon innenfor rammen av Statens pensjonsfond utland (SPU), hvilket bl.a. innebærer at det innenfor SPU øremerkes et forskningsfond på minst 100 mrd. kroner. Hvert år kan avkastning tilsvarende 4 pst. benyttes til forskningsformål over statsbudsjettet."

Forslaget forklares ikke nærmere, men noen spørsmål dukker opp: Skal Høyre øke forskningsbudsjettet med 4 milliarder kroner hvis de får makt? Det høres ut som det er for godt til å være sant. Og da er det gjerne det. Men viktigere er at forslaget ikke er gjennomtenkt.

Problemet med Høyres forslag er at det ikke løser det grunnleggende problemet: Hvordan skal Høyre sørge for at pengene fra fondet ikke blir mindre verdt for hvert år? Dette spørsmålet fikk også opposisjonen for nesten to år siden. Det førte til full forvirring. Opposisjonen hadde ikke tekt gjennom dette overhodet. Noen sa at de bare skulle bevilge mer penger. Fylle på fondet, lurte de rødgrønne på? Det høres mest ut som å tisse i buksa for å holde seg varm. Andre sa at det skulle være en innebygget mekanisme i fondet slik at (real)verdien holdt seg. Uten å forklare hva denne mekanismen skulle være.

Jeg oppfatter Høyres forslag som et rent demonstrasjonsforslag. Inntil de klarer å forklare hvordan forslaget skal virke er det ikke stort verdt....

Finansieringssystemet har skylda!

Forskerforbundets ferske leder, Petter Aaslestad og Norsk Studenorganisasjons leder Øyvind Berdal har felles kronikk i Aftenposten onsdag 27. februar - "Studiekvaliteten må styrkes". De legger fram fire felles krav:

1. Studentene må få mer veiledning og oppfølging
2. Mer tid til undervisning
3. Forskningsbasert undervisning via studentaktiv forskning
4. Bedre finansiering

Dette er gode krav for å styrke studiekvaliteten. Med unntak av et par småting er også detaljene under overskriftene gode. Problemet oppstår når Aaslestad og Berdal skal legge premissene for sine krav.

Mangler finansiering for studenter?
Aaslestad og Berdal mener studiekvaliteten ikke er god nok fordi lærestedene har for lite penger. Og grunne til dette skyles finansieringssystemet. De skriver at "institusjonene mangler grunnfinansiering for hver fjerde student som avla eksamen i 2011", og de knytter dette opp til at finansieringssystemet finansierer nye studieplasser med 60 prosent av kostnaden, og 40 prosent utbetales når studentene gjennomfører kurs. Dette argumentet hviler hundre prosent på følgende resonnement: Alle kurs ved alle høyskoler og universitet som har tatt opp flere studenter enn de har fått ekstra grunnfinansiering til, var fulle da finansieringssystemet ble innført i 2003. I så fall er det riktig at det "mangler grunnfinansiering" til disse studentene (jeg skal nedenfor også komme tilbake til hvorfor utsagnet heller ikke har noen mening). Slik var det ikke da finansieringssystemet ble innført i 2003, og slik er det heller ikke i dag. Tvert i mot slet en rekke høyskoler og universitet med lav studentrekruttering og halvfulle forelesningslokaler. Der var det ikke noe problem at kurs og auditorier ble fylt opp til beregnet kapasitet.

Bedre bruk av ressurser
Det var et stort potensiale for bedre utnyttelse av ressursene i 2003. Mønsteret vi har sett i ettertid bekrefter dette. Ved flere av de populære studiestedene i byene med høy søkning, har studenttallet endret seg lite de siste ti årene. Ved en rekke høyskoler i distriktene har studenttallet derimot gått opp. Jeg er rimelig sikker på at brorparten av dette skyldes bedre utnyttelse av kapasiteten ved høyskolene. Dette forklarer også mye av hvorfor antall studenter per vitenskapelig ansatt har økt. Jeg tviler sterkt på at en økning i denne ratioen på ti prosent kan ha hatt noe særlig å si for kvaliteten på undervisningen. Mesteparten av økningen har kommet hos dem som hadde en svært lav ratio i utgangspunktet.

Det er ikke stykkprisfinansiering
Aaslestad og Berdal fremstiller det også som det er stykkprisfinansiering i høyere utdanning, og at staten dermed har latt være å betale ut de pengene de "skylder". Slik er det ikke. De statlige universitetene og høyskolene får en samlet grunnbevilgning. Med noen ytterst små unntak (aktivitetsplikt innenfor noen svært få studier) har lærestedene "autonomi" (selvbestemmelse) over denne potten. Derfor ser vi også at noen læresteder i liten grad har økt studenttallet og heller disponert midlene på andre måter. Men heldigvis har mange læresteder bevisst satset på å få plass til flere studenter. I den sterke "utdanningsbølgen" vi er inne i har denne innsatsen vært helt nødvendig. All honnør til de lærestedene! Å snakke om at det "mangler grunnfinansiering" gir altså ingen mening - det gis ikke grunnfinansiering til bestemte formål.

Forslagene står på egen hånd
Forskerforbundet vet utmerket godt alt som står beskrevet ovenfor, og har visst det lenge. De har likevel fortsatt å med sin unøyaktige og feilaktige fremstilling. Sannsynligvis tenker de at om de bare krisemaksimerer nok, så får de mer penger. (Eller for å parafrasere Thor Egil Braadland: Om du gjentar er unøyaktighet ofte nok, blir det Høyrepolitikk!) Jeg hadde håpet og trodd at Forskerforbundets nye leder ville lagt seg på en mer forskningsbasert (sic!) linje. Påstandene om finansieringssystemet som Forskerforbundet og NSO bringer til torgs har vært undersøkt og debatter mange ganger og over flere år. De faktiske forslagene i Aftenposten-kronikken står utmerket på egne bein og har mange gode argumenter for seg.

Du har akkurat lest nok en artikkel i serien "Kyrre argumenter mot argumenter for noe han også er for".

Dykking med kjemperokker

Har akkurat kommet hjem fra ferie på "Big Island" (den største øya på Hawaii, egentlig heter den "Hawaii", men kalles Big Island for å unngå forvirring). Det er et fantastisk sted! Både fantastiske strender og masse naturopplevelser. Øya er svært lite turistifisert og det er god plass på (nesten) alle strender. I tillegg til å kunne se lava renne ut i havet (kommer på neste blogg), er det enormt liv under vann. Høydepunktet er å dykke med kjemperokker - Manta Rays!

Startet ved en tilfeldighet
I 1979 oppdaget kjemperokken "Lefty" at det var stor konsentrasjon av plankton i opplyst vann utenfor Sheraton-hotellet på kysten av Big Island. Hun hadde ødelagt venstre "munnlapp" og hadde problemer med å skaffe seg mat. Etterhvert hermet andre rokker etter henne og begynte å svømme i lysstrålen fra hotellet, der plankton var konsentrert. Etterhvet har dette blitt en egen dykkeopplevelse. Dykkerfirmaene setter opp lyskilder på bunnen som peker oppover; dykkere sitter på bunnen og lyser oppover; snorklere lyser nedover i vannet ovenfra. I denne lyskjeglen oppkonsentreres etterhvert plankton. Så kommer kjemperokkene"

Djevelrokke, kjemperokke, kjempeskate

Manta Ray på engelsk er også kjent som "Devil Ray", eller djevelskate. Begrepene rokke og skate går omhverandre på norsk. Navnet har den fått fordi når den svømmer peker "munnflappene" framover. Sett ovenfra (f.eks. fra en seilskute) ser den ut som djevelen - med horn, kappe og hale!

I virkeligheten er kjemperokken helt ufarlig. Pelagiske (i de frie vannmassene) kjemperokker kan ha et vingespenn på 7 meter, mens de kystnære jeg så kan få vingespenn på opptil 5,5 meter. Jeg anslår at mine var rundt 2-3 meter brede.

Ikke røre - bare se!
På disse dykkerturene sitter man på bunnen. Rokkene kommer svømmende - fantastisk grasisøse dyr. De flyr nærmes. Så begynner de å "beite" i lyskjeglen vi har laget. Det er mest plankton der lyset er sterkest. Derfor kommer de oftes svømmende rett gjennom lyskjeglen nede ved bunn, deretter svømmer de like over hodet på oss dykkere. De har full kontroll, og flere ganger gled en rokke bokstavelig talt under 2 cm fra hodet mitt. De skal ikke røres, for da mister de et beskyttende slimlag og får infeksjoner. De tar også saltoer i vannet. Kort sagt gjør de alt de kan for å få med seg mest mulig av planktonet i lyskjeglen (de må spise 13 prosent av sin egen kroppsvekt). Sjekke f.eks. her for å se videoer (mitt dykk var 11. februar). Opplevelsen er i særklasse den morsomste dykkeropplevelsen jeg har hatt!

Hvor upresis kan man Venstre være i forskningspolitikken?

I dagens Aftenposten (28. januar - dessverre ikke på nett) har Arbeiderpartiet klart å selge inn en sak på hvordan de skal satse på forskningspolitikken. Ikke unaturlig lar Aftenposten opposisjonen kommentere saken, og ikke overraskende mener Venstres leder Trine Skei Grande at Ap satsing ikke er noe å skryte av. Men hvor upresis skal man kunne være i argumentasjonen?

Er forskningen sulteforet?
Jeg er klar over at når Venstre bruker begrepet "sulteforet" så er det politisk demagogi. Men fins det noen som helst mening i å bruke et slikt begrep? At nivået på de norske forskningsbevilgningene ikke er høyest i verden er det ikke vanskelig å være enig om. Men derfra til "sulteforet"? Det må vel bety at det er stor arbeidsløshet blant akademikere? Eller at forskere må slutte i jobben på grunn av nedskjæringer? Eller at det har vært kutt i forskningsbevilgningene? Eller at det går nedover med en eller annen form for resultater i forskningen?

Venstre (og resten av opposisjonen) vet utmerket godt at ingen av delene er sant. Det har vært en betydelig vekst i forskningsbevilgningene i løpet av den rødgrønne regjeringsperioden. Faktisk må vi helt tilbake til den borgerlige regjeringen Venstre var en del av for å finne sist det var realnedgang i forskningsbevilgningene. Videre har Norge framgang, og til dels størst framgang, på alle resultatmål for forskning.

"H__ skjæret" som ikke fins
Venstre har også funnet et universalargument. De mener at den rødgrønnene regjeringen innførte et "H___skjær" i forskningen som fortsatt merkes (jeg bruker aldri dette feilaktige ordet). Problemet er at argumentet mangler rot i virkeligheten. Det som skjedde var at den rødgrønne regjeringen kuttet 270 millioner på grunnvevilgningen til universiteter og høyskoler i 2007 - noe som tilsvarer en promille av bevilgningene. Det dreier seg altså om driften av universiteter og høyskoler. Hvis det skulle gått utover noe, ville det i så fall vært høyere utdanning som ville bli skadelidende. Jeg stiller meg for det første tvilende til om dette da skulle merkes på forskningen seks år etterpå. For det andre ble denne summen tilbakeført i 2009. Hvis disse 270 millionene var forskjellen på himmel og helvete, skulle alt i så fall være i sin skjønneste orden. Via et par andre mindre bevilgninger har forøvrig den rødgrønne regjeringa økt grunnbevilgningene, slik at de ligger reelt sett høyere enn i 2005.

Feil premiss - hva med konklusjonen?
Også en klokke som har stoppet viser riktig tid to ganger i døgnet. Venstre har på samme måten rett i at det er viktig og riktig å fortsette å styrke forskningsbevilgningene. Hvorvidt en ny, borgerlig regjering (gud forby) faktisk vil øke forskningsbevilgninene blir til syvende og sist et spørsmål om troverdighet. Jeg tillater meg å tvile. Den forrige borgerlige regjeringen satset ikke på forskning før de hadde tapt valget i 2005, og det er ikke så mye som har forandret seg. Jeg har null tro på at Venstres alliansepartner FrP vil velge forskning foran sykehus eller veier.

Når det eneste Venstre klarer å komme opp med er litt mer av det regjeringen allerede gjør (f.eks. Sentre for Fremragende Undervisning) eller å gjeninnføre tiltak som er avskaffet fordi de ikke lenger fungerte (forskningsfond) blir det heller ikke så mye spenning i hverdagen.

Paradoks om midlertidighet

Arbeidsminister Anniken Huitfeldt kommenterer midlertidige ansettelser i Aftenposten i dag. Hun mener Tjenestemannsloven er et godt redskap for å regulere tilsettingsforhold i offentlig sektor, og hun mener at fordi beskyttelsen for den enkelte ansatte er så sterk, må dette balanseres med mer økt adgang til å ansette midlertidig. Jeg tror Huitfeldts beskrivelse er riktig, men konklusjonen er feil.

Forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i UoH-sektoren er regulert gjennom Tjenestemannsloven, mens arbeidsforhold i resten av forskningssystemet er regulert av Arbeidsmiljøloven (AML). Denne forskjellen i lovverk ser ut til å ha gitt seg utslag i store forskjeller i arbeidssituasjon – og et stort paradoks om midlertidighet.

Streng tjenestemannslov
Tjenestemannsloven, og praktiseringen av loven, inneholder svært strenge betingelser som beskytter arbeidstakerne, blant annet knyttet til rettet til fast ansettelsen og fortrinnsrett til stillinger. Fra arbeidstagernes side blir det argumentert med at disse bestemmelsene har til hensikt å skape trygghet for arbeidstakerne og minske bruken av midlertidige stillinger i UoH-sektoren. Likevel har den paradoksale situasjon oppstått at bruken av midlertidige stillinger er lav i forskningsinstituttene og i næringslivet, men svært høy i UoH-sektoren. Den høye bruken av midlertidige stillinger i UoH-sektoren har blitt definert som et problem fra myndigheter og aktører i UoH-sektoren (Rindal m.fl. (2010). Rapport om bruk av midlertidig tilsetting i universitets- og høyskolesektoren. Rapport til Kunnskapsdepartementet.).

Alle aktørene i den offentlige delen av forskningssystemet er enige om at de ønsker å få ned bruken av midlertidige ansettelser. Likevel skjer det ikke - hvorfor? Jeg tror det handler om at de som faktisk skal ansette, ute på fakulteter og institutter, vet at det er de som sitter med risikoen når de først har ansatt en person. Jeg tror ikke vi får gjort noe med bruken av midlertidige stillinger i UH-sektoren før det blir kultur for at det er en sammenheng mellom arbeidsoppgaver og stilling. I dag er det sånn at selv om det ikke fins en student å undervise, og selv om det ikke lenger satses på forskningsfelter, er man likevel sikret jobb om man er fast ansatt. Forstrinnsretten tolkes også slik at den fast ansatte får fortrinn til en annen akademisk stilling, selv om "alle" vet at vedkommende ikke kan noe om fagfeltet. Når grunnlaget for en stilling ikke lenger er tilstede, bør det bli legitimt å måtte slutte. Slik er rettsgrunnlaget i Arbeidsmiljøloven. Under Tjenestemannsloven er det i praksis nesten umulig å si opp noen selv om de ikke lenger ha arbeidsoppgaver. Resultatet blir at arbeidsgiverne (kanskej instituttledere som selv er forskere) velger midlertidige stillinger.

Slik dette har utviklet seg i det norske forskningssystemet fremstår i dag Arbeidsmiljøloven som et bedre redskap enn Tjenestemannsloven.

NPM - Revisited

Etter mitt forrige innlegg om "New Mumbling Punishment", brukte Benjamin Endre Larsen ganske lang tid på å gi et tilsvar i "NPM – «The truth is out there»", og her kommer min igjen forsinkede respons. Jeg kommer til å konsentrere meg om forskning og høyerer utdanning.

Selv om Benjamin Endre Larsen ramser opp mange flere eksempler på det han mener er New Public Management, og viser til mange fler som er enig med han (og uenig med meg), gjenstår de samme to problemene i hans innlegg:

• Definisjonen av NPM er så omfattende at den er ubrukelig som politisk verktøy.
• Det er fremdeles ikke mulig å få øye på en fiende

Benjamin skriver: "Konkurranse mellom ulike offentlige organer, eventuelt med innslag av private kontraktører, framstår kanskje som mer ullent i denne sammenhengen, men fristilling i instituttsektoren, med tilhørende økt budsjettansvar, omfordeling av forskningsmidler gjennom finansieringssystemets RBO-komponent og Forskningsrådets utlysninger gjennom frie og tematiske programmer er ganske tydelige eksempler på dette."

(Nesten) Alt er NPM

Dette aktualiserer spørsmålet: Hva er ikke NPM? Såvidt jeg kan forstå betyr dette at alt annet enn helhetlig aktivitet innenfor statlig drevete institusjoner, der staten har finansielt ansvar, og finansiert gjennom basisbevilgninger, er New Public Management. En hver mål- og resutlatstyring, og en hver kobling av måloppnåelse og finansering blir NPM. Så vidt jeg kan skjønne, betyr dette at vi skal tilbake til universiteter (og høyskoler og forskningsinstiutter) styrt direkte fra staten, som utelukkende driver sin aktivitet ut fra fullfinansiering gjennom grunnbevilgninger. Jeg oppfatter dette som en svært urealistisk drøm, og jeg tror det vil være en svært dårlig system. Jeg tror samvirket mellom ulike sektorer og ulike sektorer styrker helheten. Ikke minst tror jeg forskningen blir bedre av å ha en nasjonal kvalitetssikring gjennom at deler av forskningsmidlene kanaliseres gjennom Norges forskningsråd.

Jeg er enig i at ulempen med dagens system er at det blir lagt for mye vekt på måling og oppfølging av et sett med indikatorer som i sin natur ikke vil kunne fange opp alt som er viktig. På den annen side er alternativet jeg oppfatter at Benjamin setter opp sårbar for andre nagative effekter - først og fremst neopotisme og kameraderi.

(Nesten) Alle er fienden
Det fremstår også veldig utydelig hvem det er som er tilhengere av NPM. Det nevnes verken personer, organisasjoner eller partier. Hvem er det SV eller venstresida skal drive kampen mot NPM mot? Hvem er det som skal svare for denne politikken. Tror dere at Kristin Clemet kommer til å si: "Ja, jeg innførte finansieringssystemet som en del av styringsfilosofien NPM"? Jeg tror tvert i mot Clemet og andre vil begrunne sine forslag med konkrete utfordringer de ønsket å løse. Når virkemidlene blir knyttet til det konkrete går det også an å vurdere hva som fungerer bra og hva som ikke fungerer bra. Av den grunn tror jeg det kan være helt greit å redusere insentivet for studieplasser fra 40 til 20 prosent. På den annen side tror jeg ikke det gjør stor forskjell. Egentlig syns jeg det å redusere det fra 40 til 20 prosent er litt fantasiløst. Det er jo fremdeles det samme systemet, bare i litt midlere form. Men det får eventuelt Forskerforundet og NTL som initiativtakere svare for. Når virkemidlene tvert i mot settes inn i en ideologisk kontekst blir ofte forklaringen på hvorfor systemet ikke fungerer svært diffus.

Two wrongs won't make it right
Aksel Hagen er en av SVs beste menn. Jeg er enig med i det aller meste. Men med sin ide om å få med partiet SV på en storstilt kampanje mot NPM, mener jeg han er på villspor, og det har jeg sagt til ham mer enn en gang. Jeg er helt sikker på at det er fullt mulig å finne mange flere som syns NPM er fæle greier. Jeg blir mer imponert dersom "Anti-NPM-tilhengerne" klarer å finne fram noe som søtter NPM og er villig til å argumentere for det som system. Og spesielt hvis det er snakk om deltagere i den kommende valgkampen.

New Mumbling Punishment

For litt over en uke kokte det i deler av Facebook-feeden min. Endelig var det noen som skrev om New Public Management! Til og med Dagens Næringsliv! Da er det sant!

Kampen mot NMP har usedvanlig apell til mange på venstresida. NMP er så nærme vi kan komme en konspirasjon uten at det bikker over; at det er en samlet ideologi som står for alt vi misliker. "Bedre" blir det ikke i politikken, og spesielt på venstresiden.

Typisk norsk journalistikk
Hva fikk vi så av Dagens Næringsliv? Et veldig typisk stykke norsk journalistikk: en journalist har en mening, han intervjuer kilder som bekrefter synet sitt og publiserer det som en sak. Basert på at journalist Butenschøn har observert at det er byråkrati i offentlig sektor, lages det en anti-NPM sak. Men vi får ikke svar på et eneste litt mer grunnleggende spørsmål: Har det blitt mer byråkarti enn før? Har offentlig sektor blitt mer eller mindre effektiv?

Don Quijote-prosjektet
Jeg mener "NPM" som fiendebilde er det mest håpløse prosjektet venstresida har. Jeg har i over fire år hørt på klaging på NPM innenfor forskning og høyere utdanning. I de samme litt over fire årene har jeg bedt de samme menneskene om å være konkrete: nøyaktig hva er det som er NPM? Hvem er det som har stått bak denne NPM'en? Hva er det de ønsket å oppnå med alt dette NPM'et? Er vi uenig i alt dette som NPM har påført forskning og høyere utdanning?

Problemet med "kampen mot NPM" er at det er en kamp mot vindmøller: Det fins verken noe eller noen å sloss mot. I hvert fall ikke før noen klarer å forklare hva NPM er og hvem som står bak (definisjonen DN presenterer er helt typisk: ullen og omfattende).

Kamp for gamle privelegier
En av de mest snurrige ideene på venstresiden er villigheten til å sløse med offentlige penger. Hvis NPM betyr at det stilles krav til hva vi bruker penger på i offentlig sektor, og at pengene brukes effektivt, så er det greit for meg. Jeg mistenker at mange bruker "kampen mot NPM" for å beholde gamle privelegier: Lærere ønsker å styre hva som skjer i klasserommet; professorer ønsker å bruke dagen til det de finner for godt; legene vil fortsette å være gudene over liv og død.

Jeg er sjeleglad for at den tiden er forbi da vi overlot det mest verdifulle vi har - barna våre - til en enkelt person i et klasserom, uten innsyn. Jeg vil vite hva doktoren min har sagt og ment, jeg vil vite hvorfor og ha muligheten til selv å finne ut. Et moderne samfunn stiller større krav til dokumentasjon, til rutiner, til transparens. Det er jeg glad for. At det av og til fører til idiotiske rutiner må vi nok regne med. Men jeg tviler på at vi finner konspirasjonen bak NPM.